Gunnar Strøm, førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, forteller i denne artikkelen om utviklingen av norsk animasjonsfilm (bildet er fra Fanden i nøtten, 1917).
Av Gunnar Strøm.
Førstemanuensis, Høgskolen i Volda
Se noen av de beste norske animasjonsfilmene her
De siste 15 årene har norsk animasjonsfilm høstet stor anerkjennelse og stadig blitt mer profesjonell, både når det gjelder kunstnerisk utforming og bruk av ny teknologi. Historisk kan vi vende tilbake til 1913-14 hvor Sverre Halvorsen laget sine første tegnefilm-karikaturer. Mot 1920 animeres kortversjoner av folkeeventyr. Animasjon i reklamefilmer ble også svært populært, og særlig innenfor tobakk og - sigarettreklame. Mot slutten av 1920-tallet ble lyd innført i filmen, noe som satte en midlertidig stopper for den videre utviklingen av norsk animasjonsfilm. Nå måtte man henvende seg til utlandet, særlig Tyskland, som hadde ekspertise til både animere og å legge på lyd – men fremdeles fantes animasjon mest i norske reklamefilmer og ikke i selvstendige filmer. Norsk animasjons gjennombrudd regnes for å komme med Ivo Caprino (1920-2001) og hans enestående dokkefilmer basert på folkeeventyr. "Alle" kjenner til klassikeren Karius og Baktus (1955) – filmen er en del av det norske folkeminnet, så og si. Caprinos internasjonale gjennombrudd kom med filmen Den standhaftige tinnsoldat, også fra 1955. Dukkefilmen ble laget til 150-årsjubileet for den store danske eventyrforfatteren H. C Andersens fødsel med Arne Bang Hansens uforglemmelige fortellerstemme på lydsporet. Filmen høstet stor anerkjennelse og vant priser på filmfestivaler i utlandet. Fremdeles var det mange som lurte på hvordan Caprino fikk dokkene sine til å "leve", siden han hadde utviklet en helt spesiell og hemmelig teknikk. (Metoden er i dag avslørt og finnes som en av kuriositetene i Filmmuseet, på Filmens Hus i Oslo). Caprinos karriere kulminerte med storsuksessen og den første norske helaftens animerte kinofilmen, Flåklypa Grand Prix i 1975, som i senere tid er blitt utgitt på dvd og laget som dataspill. Julen 2013 kommer en ny helaftens animert kinofilm, Solan & Ludvig – Jul i Flåklypa – ikke basert på Ivo Caprinos karakterer og univers, men på forfatteren av Flåklypa-historiene, alvdølingen Kjell Aukrust (1920 – 2002).
Ivo Caprino rådet lenge grunnen for hva nordmenn oppfattet som animasjonsfilm, men fra 1960-tallet kom det nye navn på banen. Bjørn Aronsen hadde bakgrunn fra Disneys studio i USA, kom hjem til Norge og animerte i hovedsak for reklamebransjen. Trygve Rasmussens Punktfilm laget animasjon både for reklame og animerte sekvenser i dokumentar – og fiksjonsfilm. Fra midten av 1970-tallet trer en ny og ung generasjon inn på banen og vitaliserer norsk animasjonsfilm med regissørnavn som bl.a. Knut Eide, Thor Sivertsen, Kine Aune, Morten Skallerud og Terje Bomann-Larsen.
En ny vitalisering av norsk animasjonsfilm skjer på 1990-tallet. Flere studioer etableres, blant andre TegnefilmCompagniet og Studio Magica. Med studioetableringen skjer også en profesjonalisering i teknikk og bruk av ulike animasjonsmetoder. Morten Skalleruds Året gjennom Børfjord (1991) har oppnådd både klassiker - og kultstatus, med sin helt unike stop motion teknikk, basert på nøye matematiske utregninger for kameraforflytning året rundt i Børfjord i Nord Norge. Den enestående teknikken for dette ble utviklet av regissøren selv.
Mot slutten av 1990-tallet kommer (blant flere) Anita Killi, Pjotr Sapegin og etter hvert Torill Kove inn på banen, med sine kunstnerisk svært vakre og nydelig fortalte animasjonsfilmer. De tre sistnevntes filmer har også vunnet svært mange priser på internasjonale kortfilmfestivaler. Torill Kove mottok en Oscar® for beste utenlandske animasjonsfilm (2008) for filmen Den danske dikteren, en samproduksjon mellom National Film Board of Canada og Mikrofilm ved Lise Fearnley. Når Mikrofilm nevnes i denne sammenhengen skal det også understrekes at selskapet og studioet har fremmet en rekke talenter, blant andre Kajsa Næss med sin nye animerte dokumentarfilm Du velger selv (2013). Fra slutten av 1990-tallet og mot år 2000 ekspanderer den norske animasjonsfilmen, den blir lang med blant andre filmene Gurin med reverompa 1998, Karlsson på taket 2002, Slipp Jimmy Fri 2006, for å nevne noen sentrale titler. Studioene og produksjonsselskapene Qvisten Animation, Storm Studios, Filmkameratene, Mikrofilm og Pravda Productions samt animasjonslinja ved Høgskolen i Volda betraktes i dag som de mest aktive aktørene som står bak det kontinuerlige og mest kreative animasjonsmiljøet i Norge.